Manfred & Eddie
Bergans
Anton Sport
Mormor i Skien
Jan Tore Brovold i Steinkjer
Sivertsen Sport
Vestfossen Dekkservice
Møbellege Odd
Jan-Erik Andersen
Sjokolade
Kino
Bensinstasjoner
Terje
Solgudene i sør
Medvindsguden i Troms
PepsiMax
InterSport i Leknes
Widerøe
Bussjåføren ned fra Nordkapp
Memories av David Guetta
Offentlige bibliotek
Fleksible lokalaviser
Lofottorsken
Alle som har fulgt og støttet oss
Og ikke minst, takk til de som trodde vi ikke ville klare det, det ga oss en ekstra push opp bakkene;)
mandag 28. juni 2010
Confessions on Nordkapp
1. Vi hadde aldri syklet 10 mil på en dag før vi startet Norge på langs
2. Vi hadde aldri syklet med sykkelsko før (det var mye bedre enn vanlige sko, i alle fall etter at vi sluttet å falle;))
3. Hadde ikke et ordentlig kart før etter en uke
4. Line hadde senebetennelse i leggene
5. Iselin hadde en halv menisk og et dårlig korsbånd i kneet
6. Vi kom ofte til byer og steder vi ikke hadde anelse om at lå der de gjorde
7. Vi har passert utallige "forbudt for gående og syklende"-skilt
8. Syklet gjennom en mengde tunneler, den lengste på 8,7km
9. Altafjorden var egentlig ikke turens høydepunkt selv om det ble skrevet i avisen
2. Vi hadde aldri syklet med sykkelsko før (det var mye bedre enn vanlige sko, i alle fall etter at vi sluttet å falle;))
3. Hadde ikke et ordentlig kart før etter en uke
4. Line hadde senebetennelse i leggene
5. Iselin hadde en halv menisk og et dårlig korsbånd i kneet
6. Vi kom ofte til byer og steder vi ikke hadde anelse om at lå der de gjorde
7. Vi har passert utallige "forbudt for gående og syklende"-skilt
8. Syklet gjennom en mengde tunneler, den lengste på 8,7km
9. Altafjorden var egentlig ikke turens høydepunkt selv om det ble skrevet i avisen
Jubel og sprudlevann etter 2931 km!
SENNALANDET
Og vi som hadde brukt så mye tid og energi på å grue oss til de tre høydene opp mot Sennalandet. Det gikk jo som en lek. Det var en del oppoverbakker rundt Lysbotnvatn, men så ble terrenget slakt og fint og plutselig hadde vi passert begge de fryktede høydene på hhv. 400 og 300 meter. På vidda møtte vi Terje som vi først traff på i Alta og som også hadde Nordkapp som mål. Han har vi siden hatt følge med helt frem. Sennalandet var fantstisk og man kunne se veien strekke seg flere kilometer framfor seg. Her var det også like vanlig å se reinsdyr som det er å se sau hjemme. Line hyler ikke lenger når hun ser Rudolf m./ fam. Vi hadde pause i Skaidi etter åtte mil hvor vi ble lovet en pils hver av Terje. Vi takket heller ja til is og brus, det hadde tross alt vært sol hele dagen.
Vi teltet i Russenes og her møtte vi igjen på franskmannen vi har sett titt og ofte de siste dagene. Han var fremdeles i beksømstøvler og med fullasted vogn, men ingen hjelm. Denne kvelden fikk vi ikke handlet mat ettersom butikken stengte en time før det alle sa. Da ble det tunfisk vi hadde drasset på de siste ukene og snurring. Terje så rart på oss da begge stakk sleiva nedi gryta og åt. Ellers ble vi spist opp av mygg, de var blodtørstige og klarte til og med å suge gjennom buksa slik at vi nå har masse røde bumper på rumpa.
NORDKAPP
Vi bestemte oss for å forsøke å nå Nordkapp neste dag for å få sett midnattsolen. Hadde strålende vær hele dagen og målestokken viste 25 grader. Nå føltes det igjen som sommer og vi nøt turen langs Porsangen. I tunnelene måtte vi derimot dra på oss leggings og jakker før vi entret kuldeportene. I et par av dem var det heller ikke lys så vi måtte på med reflekser og lys. Hadde litt følge med en annen franskmann som syklet i sandaler og luktet og så ut som en peruansk porter, og tunnelene gikk lettere da vi var fire syklister på rad og rekke. Vi grudde oss mest til Nordkapptunnelen, som skulle være tre km ned og fire km opp og befant seg 212 muh (som et lite opp-ned-fjell). Det var åtte kalde minutter nedover og 28 varme og klamme oppover. Vi rakk butikken i Honningsvåg (den eneste?) og hamstret for resten av turen og de 17 timene med fly og venting. Campet i le for vinden på en campingplass, spiste middag og forberedte oss på de tre siste milene opp til Nordkapp. Vi hadde hørt disse skulle innebære mye oppover. Vi kunne ha lagt fra oss alt utstyret her, men følte det ville vært juks siden vi har klart å sykle med dem i allerede 290 mil. Terje hadde egentlig losset av sykkelen, men kunne ikke være noe dårligere enn oss og slang på veskene igjen.
Været var fortsatt fint og vi startet i kortbukser og lett jakke. Etter et par minutter kjente vi de første dråpene og været ble bare verre og verre og endte til slutt med tykk tåke, striregn og vind. Og joda, det stemte at det var mye oppover. Vi holdt på å miste litt motivasjon da motvinden bremset oss i nedoverbakkene og Terje ropte "ikke se oppover" før de lengste bakkene. Etter hvert gikk det derimot fint, for vi kunne ikke engang se hverandre i tåka. Det krydde av turistbusser og pga dårlig sikt og sterk vind, måtte vi stoppe inntil siden hver gang vi hørte en motor for ikke å bli blåst overende. Vi merket at de nesten ikke kunne se oss, for de bremset ikke før de var like bak oss. Med pauser og skifting brukte vi nesten tre timer på de skarve tre milene, og det sier vel sitt. Hadde ingen peiling på hvor langt vi var kommet, men da vi endelig så 500m-skiltet, skjønte vi at vi ikke kunne være langt unna. Da skal vi si dere at det var fantastisk å komme frem!! NORDKAPP yeey! Det var full jubel og dans da vi kunne parkere Eddie og Manfred og si oss ferdige med sykkeleventyret 2010! Vi skjønte det nesten ikke selv. Kineserne snudde seg da vi hylte og skrek av glede, og flere gratulerte oss. Det var lite fristende å gå ut i været igjen, men måtte jo ha bildet av globusen som bevis. Midnattsolutsikt ble det derimot ikke, men vi var gla læl. Fikk knipset noen bilder med syklene på platået, før vi spratt champisen. Terje spanderte og var med på feiringen! Begge merket sprudleglassene og hadde det flott. Var underbart å kunne sette seg inn på en tørr buss tilbake til campingen.
HJEM
Sånn endte nesten sykkeleventyret, men ikke før vi rakk å oppleve en aldri så liten storm. Teltet klorte seg fast til bakken, og som Line beskrev det, det var som om en kjempe sto og spilte trekkspill med det. På do fant vi et druknet par som prøvde å redde sammen restene av sitt knekte telt før de gikk og sov i bilen og morgenen etter sto ikke sykkelen til Terje der han hadde parkert den. Litt av en natt. Vi klarte å holde oss selv og tingene noenlunde tørre takket være det flotte teltet og plassering av alt annet inne på campingkjøkkenet, men morgenen etter var vi likevel klare for å reise herfra. Vi pakket sammen syklene i pappesker på Honningsvåg flyplass (hvor de var utrolig hyggelige) og spiste en deilig middag i byen (tusen hjertelig takk, mormoren til Line). Tilbake på flyplassen (vi var fremdeles de eneste to pasasjerene sammen med de to security-vaktene, innsjekkingsmannen og facebook-damen som bestilte taxi for oss) fikk vi vite at tåken var så tjukk at flyet ikke kunne lande og at vi dessverre måtte sove på en suite i natt, få mat, taxi og alt vi skulle trenge, ta et annet fly i morgen tidlig og komme hjem fem timer før planlagt (samme taximann som tidligere, kun to taxier i Honningsvåg på søndager). Det gikk helt fint for oss. Vi hoppet i sengen med det rene sengetøyet og dusjet med hvite håndklær. Snakk om luksus!
Sykkelturen har vært enestående, vi har kommet oss gjennom mange lange mil, hardt vær og litt småkrangling og opplevd fantastisk natur, store små gleder og minner vi vil ha for resten av livet! Det har rett og slett vært HEILT SJUKT !!
Takk for oss! Klem fra Line, Iselin, Manfred og Eddie =)
Og vi som hadde brukt så mye tid og energi på å grue oss til de tre høydene opp mot Sennalandet. Det gikk jo som en lek. Det var en del oppoverbakker rundt Lysbotnvatn, men så ble terrenget slakt og fint og plutselig hadde vi passert begge de fryktede høydene på hhv. 400 og 300 meter. På vidda møtte vi Terje som vi først traff på i Alta og som også hadde Nordkapp som mål. Han har vi siden hatt følge med helt frem. Sennalandet var fantstisk og man kunne se veien strekke seg flere kilometer framfor seg. Her var det også like vanlig å se reinsdyr som det er å se sau hjemme. Line hyler ikke lenger når hun ser Rudolf m./ fam. Vi hadde pause i Skaidi etter åtte mil hvor vi ble lovet en pils hver av Terje. Vi takket heller ja til is og brus, det hadde tross alt vært sol hele dagen.
Vi teltet i Russenes og her møtte vi igjen på franskmannen vi har sett titt og ofte de siste dagene. Han var fremdeles i beksømstøvler og med fullasted vogn, men ingen hjelm. Denne kvelden fikk vi ikke handlet mat ettersom butikken stengte en time før det alle sa. Da ble det tunfisk vi hadde drasset på de siste ukene og snurring. Terje så rart på oss da begge stakk sleiva nedi gryta og åt. Ellers ble vi spist opp av mygg, de var blodtørstige og klarte til og med å suge gjennom buksa slik at vi nå har masse røde bumper på rumpa.
NORDKAPP
Vi bestemte oss for å forsøke å nå Nordkapp neste dag for å få sett midnattsolen. Hadde strålende vær hele dagen og målestokken viste 25 grader. Nå føltes det igjen som sommer og vi nøt turen langs Porsangen. I tunnelene måtte vi derimot dra på oss leggings og jakker før vi entret kuldeportene. I et par av dem var det heller ikke lys så vi måtte på med reflekser og lys. Hadde litt følge med en annen franskmann som syklet i sandaler og luktet og så ut som en peruansk porter, og tunnelene gikk lettere da vi var fire syklister på rad og rekke. Vi grudde oss mest til Nordkapptunnelen, som skulle være tre km ned og fire km opp og befant seg 212 muh (som et lite opp-ned-fjell). Det var åtte kalde minutter nedover og 28 varme og klamme oppover. Vi rakk butikken i Honningsvåg (den eneste?) og hamstret for resten av turen og de 17 timene med fly og venting. Campet i le for vinden på en campingplass, spiste middag og forberedte oss på de tre siste milene opp til Nordkapp. Vi hadde hørt disse skulle innebære mye oppover. Vi kunne ha lagt fra oss alt utstyret her, men følte det ville vært juks siden vi har klart å sykle med dem i allerede 290 mil. Terje hadde egentlig losset av sykkelen, men kunne ikke være noe dårligere enn oss og slang på veskene igjen.
Været var fortsatt fint og vi startet i kortbukser og lett jakke. Etter et par minutter kjente vi de første dråpene og været ble bare verre og verre og endte til slutt med tykk tåke, striregn og vind. Og joda, det stemte at det var mye oppover. Vi holdt på å miste litt motivasjon da motvinden bremset oss i nedoverbakkene og Terje ropte "ikke se oppover" før de lengste bakkene. Etter hvert gikk det derimot fint, for vi kunne ikke engang se hverandre i tåka. Det krydde av turistbusser og pga dårlig sikt og sterk vind, måtte vi stoppe inntil siden hver gang vi hørte en motor for ikke å bli blåst overende. Vi merket at de nesten ikke kunne se oss, for de bremset ikke før de var like bak oss. Med pauser og skifting brukte vi nesten tre timer på de skarve tre milene, og det sier vel sitt. Hadde ingen peiling på hvor langt vi var kommet, men da vi endelig så 500m-skiltet, skjønte vi at vi ikke kunne være langt unna. Da skal vi si dere at det var fantastisk å komme frem!! NORDKAPP yeey! Det var full jubel og dans da vi kunne parkere Eddie og Manfred og si oss ferdige med sykkeleventyret 2010! Vi skjønte det nesten ikke selv. Kineserne snudde seg da vi hylte og skrek av glede, og flere gratulerte oss. Det var lite fristende å gå ut i været igjen, men måtte jo ha bildet av globusen som bevis. Midnattsolutsikt ble det derimot ikke, men vi var gla læl. Fikk knipset noen bilder med syklene på platået, før vi spratt champisen. Terje spanderte og var med på feiringen! Begge merket sprudleglassene og hadde det flott. Var underbart å kunne sette seg inn på en tørr buss tilbake til campingen.
HJEM
Sånn endte nesten sykkeleventyret, men ikke før vi rakk å oppleve en aldri så liten storm. Teltet klorte seg fast til bakken, og som Line beskrev det, det var som om en kjempe sto og spilte trekkspill med det. På do fant vi et druknet par som prøvde å redde sammen restene av sitt knekte telt før de gikk og sov i bilen og morgenen etter sto ikke sykkelen til Terje der han hadde parkert den. Litt av en natt. Vi klarte å holde oss selv og tingene noenlunde tørre takket være det flotte teltet og plassering av alt annet inne på campingkjøkkenet, men morgenen etter var vi likevel klare for å reise herfra. Vi pakket sammen syklene i pappesker på Honningsvåg flyplass (hvor de var utrolig hyggelige) og spiste en deilig middag i byen (tusen hjertelig takk, mormoren til Line). Tilbake på flyplassen (vi var fremdeles de eneste to pasasjerene sammen med de to security-vaktene, innsjekkingsmannen og facebook-damen som bestilte taxi for oss) fikk vi vite at tåken var så tjukk at flyet ikke kunne lande og at vi dessverre måtte sove på en suite i natt, få mat, taxi og alt vi skulle trenge, ta et annet fly i morgen tidlig og komme hjem fem timer før planlagt (samme taximann som tidligere, kun to taxier i Honningsvåg på søndager). Det gikk helt fint for oss. Vi hoppet i sengen med det rene sengetøyet og dusjet med hvite håndklær. Snakk om luksus!
Sykkelturen har vært enestående, vi har kommet oss gjennom mange lange mil, hardt vær og litt småkrangling og opplevd fantastisk natur, store små gleder og minner vi vil ha for resten av livet! Det har rett og slett vært HEILT SJUKT !!
Takk for oss! Klem fra Line, Iselin, Manfred og Eddie =)
torsdag 24. juni 2010
Siste fylke!
ALTEIDET
Vi har lært at vi ikke lenger kan leve etter "det kommer sikkert noe senere" i forbindelse med valg av campingplass. Her er det nemlig sparsomt med sivilisasjon, selv om det er flust med forblåste teltplassflekker. Etter noen litt kalde og våte netter ble det hytte i Alteidet. Det var tross alt selveste St. Hansaften. Line spurte innehaveren om hun var same, og det var hun. De hadde masse reinsdyr. Vi er nå oppe i seks samer på sametellingen på turen. Og i Alteidet kan du tro det var action, for her var en psykisk ustabil person på rømmen. Før politiet kom, fikk vi beskjed av ambulansetjenestemennene at vi måtte låse fast Eddie og Manfred så han ikke prøvde å stjele dem og stikke av. Han forsøkte å komme inn i hytta vår, så spurte han om han fikk lov til å være sammen med oss nå, men ambulansemannen sa "jeg ville nok ikke takket ja til det tilbudet om jeg var dere". Iselin sa nei på en pen måte, og Line ble skuffet for hun syntes han var kjekk. Iselin syntes han så ut som en same. Det ble leting utover kvelden fordi han stakk av gjentatte ganger, og mye vindusspionasje fra vår side. Line ble nesten deprimert da politiet hentet ham, for så mye action har vi ikke hatt på turen. Alt vi vil er å møte flere psykopater, haha:p. Til middag ble det microbølgede steinbitkaker og ICA-salat. Satt og snakket utover kvelden, men da klokken nærmet seg 21.00, var det på tide å pusse tanna.
ALTA
Våknet til sol neste morgen! Det ble litt mindre klær denne dagen, for sol er noe vi ikke har vært skjemt bort med de siste ukene. Da vi passerte Finnmarksgrensen ble det dessuten vill ekstase og fotosession ved grenseskiltet. Strekningen langs langfjorden var skjønn og utsikten fra toppen med alle samene på var kjempefin. Kjøpte tørket hjerte. Har møtt mange syklister i dag, blant annet et sveitsisk par som skulle sykle i tilsammen åtte uker, samt en person som skulle sykle jorden rundt. Plutselig ble turen vår til "vi skal bare sykle ett land vi" og følte oss heldige som kun har tre dager igjen. Nå kan vi ikke lenger klage over at turen er lang (men vi synes den er lang). Vi hadde en liten pause i Talvik da det plutselig kom en gjeng med reinsdyr løpende forbi butikken. Ingen reagerte... Vi heiv oss derimot over kameraet. Det ble senere en litt hard etappe med motvind og bakker frem mot Alta. Heldigvis hadde vi sol hele veien og måtte til og med ta av oss klær (speedometeret viste 20 grader!). Altafjorden var slående vakker, særlig i solskinn. Vi holdt tempoet oppe og rakk biblioteket i Alta før det stengte (flaks at det hadde oppe lenger på torsdager) for å bestille flybilletter hjem. Nå vil vi hjem! Flyturen vil ta 17 timer med 8 mellomlandinger (ikke alle med bytte av fly), men det spiller ingen rolle. Fly er undervurdert. Nå fortsetter oppdrag Rittersport Yoghurt fra tidenesreise2010.
I kveld skal vi igjen på kino, vi er da oppe i fire på turen. Det er tydelig at det ikke er meningen at vi skal få sett Prince of Persia, så nå blir det A-team eller Sex og Singelliv 2 på nytt igjen. Teltingen tar vi oss av senere. Kanskje vi kan sove på kinoen denne gangen?;) I morgen er målet Russenes (eller Russens Olderfjord som vi kaller det, etter å gjentatte ganger ha lest feil på kartet), en 11 mil lang etappe med flere forblåste høyder over Sennalandet. Gud gi oss medvind.
Ollu biihto otna beiivi ovtas!
Popcornklask og sjokoladedask fra to samefrøkner:)
Vi har lært at vi ikke lenger kan leve etter "det kommer sikkert noe senere" i forbindelse med valg av campingplass. Her er det nemlig sparsomt med sivilisasjon, selv om det er flust med forblåste teltplassflekker. Etter noen litt kalde og våte netter ble det hytte i Alteidet. Det var tross alt selveste St. Hansaften. Line spurte innehaveren om hun var same, og det var hun. De hadde masse reinsdyr. Vi er nå oppe i seks samer på sametellingen på turen. Og i Alteidet kan du tro det var action, for her var en psykisk ustabil person på rømmen. Før politiet kom, fikk vi beskjed av ambulansetjenestemennene at vi måtte låse fast Eddie og Manfred så han ikke prøvde å stjele dem og stikke av. Han forsøkte å komme inn i hytta vår, så spurte han om han fikk lov til å være sammen med oss nå, men ambulansemannen sa "jeg ville nok ikke takket ja til det tilbudet om jeg var dere". Iselin sa nei på en pen måte, og Line ble skuffet for hun syntes han var kjekk. Iselin syntes han så ut som en same. Det ble leting utover kvelden fordi han stakk av gjentatte ganger, og mye vindusspionasje fra vår side. Line ble nesten deprimert da politiet hentet ham, for så mye action har vi ikke hatt på turen. Alt vi vil er å møte flere psykopater, haha:p. Til middag ble det microbølgede steinbitkaker og ICA-salat. Satt og snakket utover kvelden, men da klokken nærmet seg 21.00, var det på tide å pusse tanna.
ALTA
Våknet til sol neste morgen! Det ble litt mindre klær denne dagen, for sol er noe vi ikke har vært skjemt bort med de siste ukene. Da vi passerte Finnmarksgrensen ble det dessuten vill ekstase og fotosession ved grenseskiltet. Strekningen langs langfjorden var skjønn og utsikten fra toppen med alle samene på var kjempefin. Kjøpte tørket hjerte. Har møtt mange syklister i dag, blant annet et sveitsisk par som skulle sykle i tilsammen åtte uker, samt en person som skulle sykle jorden rundt. Plutselig ble turen vår til "vi skal bare sykle ett land vi" og følte oss heldige som kun har tre dager igjen. Nå kan vi ikke lenger klage over at turen er lang (men vi synes den er lang). Vi hadde en liten pause i Talvik da det plutselig kom en gjeng med reinsdyr løpende forbi butikken. Ingen reagerte... Vi heiv oss derimot over kameraet. Det ble senere en litt hard etappe med motvind og bakker frem mot Alta. Heldigvis hadde vi sol hele veien og måtte til og med ta av oss klær (speedometeret viste 20 grader!). Altafjorden var slående vakker, særlig i solskinn. Vi holdt tempoet oppe og rakk biblioteket i Alta før det stengte (flaks at det hadde oppe lenger på torsdager) for å bestille flybilletter hjem. Nå vil vi hjem! Flyturen vil ta 17 timer med 8 mellomlandinger (ikke alle med bytte av fly), men det spiller ingen rolle. Fly er undervurdert. Nå fortsetter oppdrag Rittersport Yoghurt fra tidenesreise2010.
I kveld skal vi igjen på kino, vi er da oppe i fire på turen. Det er tydelig at det ikke er meningen at vi skal få sett Prince of Persia, så nå blir det A-team eller Sex og Singelliv 2 på nytt igjen. Teltingen tar vi oss av senere. Kanskje vi kan sove på kinoen denne gangen?;) I morgen er målet Russenes (eller Russens Olderfjord som vi kaller det, etter å gjentatte ganger ha lest feil på kartet), en 11 mil lang etappe med flere forblåste høyder over Sennalandet. Gud gi oss medvind.
Ollu biihto otna beiivi ovtas!
Popcornklask og sjokoladedask fra to samefrøkner:)
onsdag 23. juni 2010
Blant fjell og fjord i Troms
GRATANGFJELLET
Etter den kortere etappen fram til Lødingen, satte vi igjen nesa nordover. Vi hadde lagt opp til en lang og hard etappe for å ta igjen milene vi manglet fra dagen før. Det var meldt oppholdsvær (igjen), men regnet stort sett hele dagen. Vi hadde visst ikke vært så oppmerksomme til hva slags terreng det skulle bli, for bare noen mil før vi hadde planlagt å stoppe, så vi at det var et fjell vi måtte forsere. Da falt selvfølgelig himmelen ned og vi fikk tykk tåke. Iselin kunne for eksempel ikke se Line rett foran, selv om hun hadde både lys og refleks. Høyfjellshotellet hadde ingen billige alternativer, så vi syklet en strekning som tok "tre minutter med bil", men som for oss ble ca en halvtime. Da begynte det å gå nedover igjen, og det pisket i ansiktet. Vi ankom Lapphaugen camping klissvåte og klare for å sove hvor som helst (inne). Det ble en søt (uoppvarmet) hytte rett ved vannet med is på(!) og kakao ved resepsjonen. Da vi så på gradestokken, viste den 3,5! Da var det deilig med en varm dusj og varmeovn på full pupp.
Det var meldt enorme nedbørsmengder de neste 24 timene, så vi grudde oss fælt til denne dagen. Vi skjønte derfor ingenting da vi våknet, ikke bare til opphold, men også sol. De tre første milene fram til Setermoen gikk fint og vi gjorde storshopping på ICA sammen med alle militærfolka. Vi hadde videre planlagt å stoppe i Heia etter Bardufoss, noe som innebar en etappe på 3,5 mil. Det vi ikke visste var at Heia lå oppå en høyde. Vi unngikk akkurat litt regn ved å smette inn i et sametelt og varmet oss ved bålet og spiste vaffel. De som jobbet der visste ikke at de jobbet der, vi tror det var jentesamer. Dagsetappen endte i Nordkjosbotn. Det var ingen hytter ledige, men vi slo opp telt og fikk lov å bruke stue og kjøkken til å varme oss. Det gjorde godt og vi holdt oss varme helt til vi våknet med teltduken i fjeset fordi vinden hadde røsket opp pluggene. Det ble litt fiksearbeid på natta, men nå satt det.
LYNGEN
Våknet til regn og vind, men denne gangen var det faktisk medvind. Det er som å fly sammenliknet med motvind. Vi fikk beskjed om at det var litt stigning fram til Oteren, men den fant vi aldri. Vi fikk tips om å ta en annen rute enn vi først hadde lagt opp til, og syklet mot Lyngseidet for å ta fergen der til Olderdalen. Denne gangen leste vi rutetidene riktig vei, for riktig dato, men nå var avgangen innstilt. Typisk! Godt vi egentlig ikke rakk den med ni minutter. Har aldri syklet så radig, seks mil på under tre timer. Veien langs Lyngen var fantastisk, så det ble mange fotostopp langs fjorden. Endte i Sørkjosen, hvor alt av rom og hytter var opptatt. Det ble igjen teltliv i en liten skog ved en flyplass. Vi spiste middag og hang på Joker frem til vi hoppet i de kalde soveposene.
KVÆNANGEN
Våknet nok en gang til regn og måtte i begynnelsen av etappen over Kvænangfjellet. Dette skal visstnok være det siste fjellet vi må over på turen, men ikke den siste høyden, uuuh. Så reinsdyr på veien. Vi nyter nesten ikke nedoverbakkene lenger, for når du har brukt så mye tid og krefter på å komme deg opp, er det nesten synd å kaste det bort. Men selvfølgelig deilig å se at kilometerne raser avgårde og at farten øker fra sju til nesten 60 km/t. I dag er målet å krysse Finnmarksgrensen (siste fylke!), og i natt VIL vi ha hytte!:)
Klem
Rudolf hilser!
Etter den kortere etappen fram til Lødingen, satte vi igjen nesa nordover. Vi hadde lagt opp til en lang og hard etappe for å ta igjen milene vi manglet fra dagen før. Det var meldt oppholdsvær (igjen), men regnet stort sett hele dagen. Vi hadde visst ikke vært så oppmerksomme til hva slags terreng det skulle bli, for bare noen mil før vi hadde planlagt å stoppe, så vi at det var et fjell vi måtte forsere. Da falt selvfølgelig himmelen ned og vi fikk tykk tåke. Iselin kunne for eksempel ikke se Line rett foran, selv om hun hadde både lys og refleks. Høyfjellshotellet hadde ingen billige alternativer, så vi syklet en strekning som tok "tre minutter med bil", men som for oss ble ca en halvtime. Da begynte det å gå nedover igjen, og det pisket i ansiktet. Vi ankom Lapphaugen camping klissvåte og klare for å sove hvor som helst (inne). Det ble en søt (uoppvarmet) hytte rett ved vannet med is på(!) og kakao ved resepsjonen. Da vi så på gradestokken, viste den 3,5! Da var det deilig med en varm dusj og varmeovn på full pupp.
Det var meldt enorme nedbørsmengder de neste 24 timene, så vi grudde oss fælt til denne dagen. Vi skjønte derfor ingenting da vi våknet, ikke bare til opphold, men også sol. De tre første milene fram til Setermoen gikk fint og vi gjorde storshopping på ICA sammen med alle militærfolka. Vi hadde videre planlagt å stoppe i Heia etter Bardufoss, noe som innebar en etappe på 3,5 mil. Det vi ikke visste var at Heia lå oppå en høyde. Vi unngikk akkurat litt regn ved å smette inn i et sametelt og varmet oss ved bålet og spiste vaffel. De som jobbet der visste ikke at de jobbet der, vi tror det var jentesamer. Dagsetappen endte i Nordkjosbotn. Det var ingen hytter ledige, men vi slo opp telt og fikk lov å bruke stue og kjøkken til å varme oss. Det gjorde godt og vi holdt oss varme helt til vi våknet med teltduken i fjeset fordi vinden hadde røsket opp pluggene. Det ble litt fiksearbeid på natta, men nå satt det.
LYNGEN
Våknet til regn og vind, men denne gangen var det faktisk medvind. Det er som å fly sammenliknet med motvind. Vi fikk beskjed om at det var litt stigning fram til Oteren, men den fant vi aldri. Vi fikk tips om å ta en annen rute enn vi først hadde lagt opp til, og syklet mot Lyngseidet for å ta fergen der til Olderdalen. Denne gangen leste vi rutetidene riktig vei, for riktig dato, men nå var avgangen innstilt. Typisk! Godt vi egentlig ikke rakk den med ni minutter. Har aldri syklet så radig, seks mil på under tre timer. Veien langs Lyngen var fantastisk, så det ble mange fotostopp langs fjorden. Endte i Sørkjosen, hvor alt av rom og hytter var opptatt. Det ble igjen teltliv i en liten skog ved en flyplass. Vi spiste middag og hang på Joker frem til vi hoppet i de kalde soveposene.
KVÆNANGEN
Våknet nok en gang til regn og måtte i begynnelsen av etappen over Kvænangfjellet. Dette skal visstnok være det siste fjellet vi må over på turen, men ikke den siste høyden, uuuh. Så reinsdyr på veien. Vi nyter nesten ikke nedoverbakkene lenger, for når du har brukt så mye tid og krefter på å komme deg opp, er det nesten synd å kaste det bort. Men selvfølgelig deilig å se at kilometerne raser avgårde og at farten øker fra sju til nesten 60 km/t. I dag er målet å krysse Finnmarksgrensen (siste fylke!), og i natt VIL vi ha hytte!:)
Klem
Rudolf hilser!
lørdag 19. juni 2010
Regn
VESTERÅLEN
Vi spiste Lofottorsken!!!! Verdens beste fiskesuppe. De hadde også sei filet og vi tipset bøtta før vi dro. Dette var etter at vi hadde speedet 3,4 mil til Fiskebøl for å rekke fergen. Denne gangen dobbeltsjekket vi at datoen stemte, men da vi ankom kaia og så fergen utpå havet, fant vi ut at vi hadde lest fergetidene motsatt vei. Hadde i utgangspunktet rukket det, selv med STERK motvind (selvfølgelig), men måtte nå vente halvannen time utenfor en stengt bu i kulden. Arg. På båten unnet vi oss en svele hver før vi begge duppet av. Vi var de siste av båten, og trillet syklene av når bilene begynte å kjøre ombord igjen. Var lite fristende å fortsette etappen i regnet nå som vi var gode og varme, men etter den knallgode fiskesuppen kom vi oss til Sortland og var fornøyde med 10,3 mil denne regndagen. Smilte oss til en god deal på et hostell, og nøt danskebåttilvætelsen. Vi var supertrøtte, men ble likevel liggende å prate helt til vi hørte et hardt dunk i veggen. Så sovnet vi.
Hadde hørt at det skulle være oppholdsvær idag, og startet med fint vær (som er redefinert som ikke-regn). Det varte til vi hadde vært i butikken, så da var det på med alt av regnklær igjen. Det regnet resten av dagen. Hadde lunsj under et tak i et hus på en stengt campingplass, men det viste seg at to mindre blide nordlendinger bodde i dette huset. Vi dro. Tydelig at Manfred var lei av regnet, og protestere med nok en punktering ned fra fjellet litt etter pausen. Heldigvis befant vi oss kun 3 km fra Lødingen. Her kunne ingen noe om sykkel og alt var stengt. Leide et rom, og Line mekket sykkel mens Easy smelte sammen middag. Da ble vi blide igjen:) Hørte at det skal bli opphold i morgen, men vi er forberedt på Nord-Norsk sommer, altså seks grader og regn. True story. Imorgen må vi ta igjen tapte mil, så det innebærer 16,5 mil. Her må vi krysser fingre og tær for mindre vær! :/ Men som de sier her oppe så blir man jo bare våt en gang...
No ska vi lægg vors.
Hilsen oss to
Vi spiste Lofottorsken!!!! Verdens beste fiskesuppe. De hadde også sei filet og vi tipset bøtta før vi dro. Dette var etter at vi hadde speedet 3,4 mil til Fiskebøl for å rekke fergen. Denne gangen dobbeltsjekket vi at datoen stemte, men da vi ankom kaia og så fergen utpå havet, fant vi ut at vi hadde lest fergetidene motsatt vei. Hadde i utgangspunktet rukket det, selv med STERK motvind (selvfølgelig), men måtte nå vente halvannen time utenfor en stengt bu i kulden. Arg. På båten unnet vi oss en svele hver før vi begge duppet av. Vi var de siste av båten, og trillet syklene av når bilene begynte å kjøre ombord igjen. Var lite fristende å fortsette etappen i regnet nå som vi var gode og varme, men etter den knallgode fiskesuppen kom vi oss til Sortland og var fornøyde med 10,3 mil denne regndagen. Smilte oss til en god deal på et hostell, og nøt danskebåttilvætelsen. Vi var supertrøtte, men ble likevel liggende å prate helt til vi hørte et hardt dunk i veggen. Så sovnet vi.
Hadde hørt at det skulle være oppholdsvær idag, og startet med fint vær (som er redefinert som ikke-regn). Det varte til vi hadde vært i butikken, så da var det på med alt av regnklær igjen. Det regnet resten av dagen. Hadde lunsj under et tak i et hus på en stengt campingplass, men det viste seg at to mindre blide nordlendinger bodde i dette huset. Vi dro. Tydelig at Manfred var lei av regnet, og protestere med nok en punktering ned fra fjellet litt etter pausen. Heldigvis befant vi oss kun 3 km fra Lødingen. Her kunne ingen noe om sykkel og alt var stengt. Leide et rom, og Line mekket sykkel mens Easy smelte sammen middag. Da ble vi blide igjen:) Hørte at det skal bli opphold i morgen, men vi er forberedt på Nord-Norsk sommer, altså seks grader og regn. True story. Imorgen må vi ta igjen tapte mil, så det innebærer 16,5 mil. Her må vi krysser fingre og tær for mindre vær! :/ Men som de sier her oppe så blir man jo bare våt en gang...
No ska vi lægg vors.
Hilsen oss to
fredag 18. juni 2010
Eventyr i Lofoten
SALTFJELLET
Etter Mo i Rana hadde vi en siste stopp på den nordligste Hydro Texaco-stasjonen, og siste "sivilisasjon" på ti mil, rett før Saltfjellet. Her fikk vi tips om at det fantes en ventebu midt oppå fjellet hvor vi nok kunne sove, og dette ble dagens mål. Vi syklet ikke mer enn 8,3 mil denne dagen, men med nesten utelukkende oppoverbakker føltes det som mer. Til slutt begynte vi nesten å se luftspeilinger da hver eneste lille hytte ble veivesenets ventebu. Da vi passerte tregrensen fant vi den! Det ble bu-kos med varmt vann, pølser, bønner og smågodt, da gjorde det ingenting at det luktet litt do der. Hadde hytta for oss selv og fikk en sofa hver å sove på. Fantastisk!! Første stopp dagen etter var polarsirkelsenteret og vi nådde høyeste punkt like etter. Ingen av oss kunne derimot skjønne hvorfor, for vi fortsatte å sykle oppover. Utsikten var fantastisk og vi måtte stoppe for en reinsdyrflokk som kom løpende over veien. Line så enda en bjørn da vi var kommet ned fra fjellet, og Easy ble flau da Line ropte "bjørn!" og turist-mannen tok hunden sin med tilbake inn i bobilen. Hadde etter hvert sol, og veien ned fra fjellet og til Rognan gikk smertefritt. Neste stopp var Fauske og kino var nok en gang målet. Vi rakk det!! Men det er pussig hvordan vi alltid får sterk motvind når vi skal rekke noe. Vi rakk imidlertid ikke filmen vi helst ville se, så det ble clash of the titans. Og smågodt. Vi rakk å sette opp teltet i Fauske-skogen og hive i oss noen kalde pølser før filmen begynte. Da vi kom tilbake til teltet etter kinoen og skulle til å legge oss spør Easy: "Er det nok å sove bare i kardangen? Vet egentlig ikke helt hva det er, men.." og Line svarte:" Det er en bildel!!". Vi sov begge kardangen.
BODØ
Dagen etter våknet vi til regn, og dette skulle bli første dag med kun regn. Vi hadde vi et intervju med Saltenposten før vi forlot Fauske, og kakao på kontoret smakte slett ikke feil. Vi hadde en fantastisk lunsj hos Randveig Holstad (kusinen til mormoren til Line) og koste oss så fælt i det flotte gamle huset at vi nesten ikke rakk fergen fra Bodø til Moskenes. Vi har aldri syklet to mil så fort, igjen i motvind siden vi skulle rekke noe. Båten var selvfølgelig forsinket og vi måtte vente i 1,5 timer. Kom derfor fram til Moskenes rundt elleve på kvelden. Begge to ble satt ut over hvor fint det var, med høye, spisse fjell og turkis vann. Teltet den natten på en forblåst høyde blant måker og sniler.
LOFOTEN
Dagen etter startet Manfred med en punktering før vi hadde kommet ut på hovedveien. Ingen biler stoppet da vi prøvde å haike de skarve kilometerne til bensinstasjonen, så vi dro fram lappesakene og fikk plastret ham sammen. Det holdt helt til Leknes, hvor han fikk ny slange. Der hadde vi også et raskt intervju med Lofotposten før vi fortsatte langs kystveien i regnet. Vi var innsnurpet i (fabelaktige) regnjakker og så ikke så mye pga tåken, men innimellom klarnet det opp. Da kunne vi skimte snøkledte topper på den ene siden og trolske, dypblå fjell ut mot havet på den andre. Vi stoppet etter 10,5 mil denne dagen, slitne og ganske drittlei av regn og å sykle. Vi så til slutt et skilt med pil til en hytte 1,2 km unna. Vi måtte sykle opp en grusvei for å komme dit, og hadde det ikke vært ledig, tør vi ikke tenke på hvor sure vi hadde blitt! Så ca en mil unna Henningsvær unnet vi oss en natt i en leilighet (dusj og vaskemaskin er ekstremt undervurdert)!
Dagen etter våknet vi igjen til regn, men det klarnet opp da vi nådde Svolvær. I dag satser vi på å komme til Sortland, og nå må vi rekke fergen til Melbu (så nå får vi vel sterk motvind igjen). Vi skal også prøve å få smakt på Lofottorsken:)
Kooos fra oss
Etter Mo i Rana hadde vi en siste stopp på den nordligste Hydro Texaco-stasjonen, og siste "sivilisasjon" på ti mil, rett før Saltfjellet. Her fikk vi tips om at det fantes en ventebu midt oppå fjellet hvor vi nok kunne sove, og dette ble dagens mål. Vi syklet ikke mer enn 8,3 mil denne dagen, men med nesten utelukkende oppoverbakker føltes det som mer. Til slutt begynte vi nesten å se luftspeilinger da hver eneste lille hytte ble veivesenets ventebu. Da vi passerte tregrensen fant vi den! Det ble bu-kos med varmt vann, pølser, bønner og smågodt, da gjorde det ingenting at det luktet litt do der. Hadde hytta for oss selv og fikk en sofa hver å sove på. Fantastisk!! Første stopp dagen etter var polarsirkelsenteret og vi nådde høyeste punkt like etter. Ingen av oss kunne derimot skjønne hvorfor, for vi fortsatte å sykle oppover. Utsikten var fantastisk og vi måtte stoppe for en reinsdyrflokk som kom løpende over veien. Line så enda en bjørn da vi var kommet ned fra fjellet, og Easy ble flau da Line ropte "bjørn!" og turist-mannen tok hunden sin med tilbake inn i bobilen. Hadde etter hvert sol, og veien ned fra fjellet og til Rognan gikk smertefritt. Neste stopp var Fauske og kino var nok en gang målet. Vi rakk det!! Men det er pussig hvordan vi alltid får sterk motvind når vi skal rekke noe. Vi rakk imidlertid ikke filmen vi helst ville se, så det ble clash of the titans. Og smågodt. Vi rakk å sette opp teltet i Fauske-skogen og hive i oss noen kalde pølser før filmen begynte. Da vi kom tilbake til teltet etter kinoen og skulle til å legge oss spør Easy: "Er det nok å sove bare i kardangen? Vet egentlig ikke helt hva det er, men.." og Line svarte:" Det er en bildel!!". Vi sov begge kardangen.
BODØ
Dagen etter våknet vi til regn, og dette skulle bli første dag med kun regn. Vi hadde vi et intervju med Saltenposten før vi forlot Fauske, og kakao på kontoret smakte slett ikke feil. Vi hadde en fantastisk lunsj hos Randveig Holstad (kusinen til mormoren til Line) og koste oss så fælt i det flotte gamle huset at vi nesten ikke rakk fergen fra Bodø til Moskenes. Vi har aldri syklet to mil så fort, igjen i motvind siden vi skulle rekke noe. Båten var selvfølgelig forsinket og vi måtte vente i 1,5 timer. Kom derfor fram til Moskenes rundt elleve på kvelden. Begge to ble satt ut over hvor fint det var, med høye, spisse fjell og turkis vann. Teltet den natten på en forblåst høyde blant måker og sniler.
LOFOTEN
Dagen etter startet Manfred med en punktering før vi hadde kommet ut på hovedveien. Ingen biler stoppet da vi prøvde å haike de skarve kilometerne til bensinstasjonen, så vi dro fram lappesakene og fikk plastret ham sammen. Det holdt helt til Leknes, hvor han fikk ny slange. Der hadde vi også et raskt intervju med Lofotposten før vi fortsatte langs kystveien i regnet. Vi var innsnurpet i (fabelaktige) regnjakker og så ikke så mye pga tåken, men innimellom klarnet det opp. Da kunne vi skimte snøkledte topper på den ene siden og trolske, dypblå fjell ut mot havet på den andre. Vi stoppet etter 10,5 mil denne dagen, slitne og ganske drittlei av regn og å sykle. Vi så til slutt et skilt med pil til en hytte 1,2 km unna. Vi måtte sykle opp en grusvei for å komme dit, og hadde det ikke vært ledig, tør vi ikke tenke på hvor sure vi hadde blitt! Så ca en mil unna Henningsvær unnet vi oss en natt i en leilighet (dusj og vaskemaskin er ekstremt undervurdert)!
Dagen etter våknet vi igjen til regn, men det klarnet opp da vi nådde Svolvær. I dag satser vi på å komme til Sortland, og nå må vi rekke fergen til Melbu (så nå får vi vel sterk motvind igjen). Vi skal også prøve å få smakt på Lofottorsken:)
Kooos fra oss
Abonner på:
Innlegg (Atom)
