Jubel og sprudlevann etter 2931 km!

SENNALANDET
Og vi som hadde brukt så mye tid og energi på å grue oss til de tre høydene opp mot Sennalandet. Det gikk jo som en lek. Det var en del oppoverbakker rundt Lysbotnvatn, men så ble terrenget slakt og fint og plutselig hadde vi passert begge de fryktede høydene på hhv. 400 og 300 meter. På vidda møtte vi Terje som vi først traff på i Alta og som også hadde Nordkapp som mål. Han har vi siden hatt følge med helt frem. Sennalandet var fantstisk og man kunne se veien strekke seg flere kilometer framfor seg. Her var det også like vanlig å se reinsdyr som det er å se sau hjemme. Line hyler ikke lenger når hun ser Rudolf m./ fam. Vi hadde pause i Skaidi etter åtte mil hvor vi ble lovet en pils hver av Terje. Vi takket heller ja til is og brus, det hadde tross alt vært sol hele dagen.

Vi teltet i Russenes og her møtte vi igjen på franskmannen vi har sett titt og ofte de siste dagene. Han var fremdeles i beksømstøvler og med fullasted vogn, men ingen hjelm. Denne kvelden fikk vi ikke handlet mat ettersom butikken stengte en time før det alle sa. Da ble det tunfisk vi hadde drasset på de siste ukene og snurring. Terje så rart på oss da begge stakk sleiva nedi gryta og åt. Ellers ble vi spist opp av mygg, de var blodtørstige og klarte til og med å suge gjennom buksa slik at vi nå har masse røde bumper på rumpa.

NORDKAPP

Vi bestemte oss for å forsøke å nå Nordkapp neste dag for å få sett midnattsolen. Hadde strålende vær hele dagen og målestokken viste 25 grader. Nå føltes det igjen som sommer og vi nøt turen langs Porsangen. I tunnelene måtte vi derimot dra på oss leggings og jakker før vi entret kuldeportene. I et par av dem var det heller ikke lys så vi måtte på med reflekser og lys. Hadde litt følge med en annen franskmann som syklet i sandaler og luktet og så ut som en peruansk porter, og tunnelene gikk lettere da vi var fire syklister på rad og rekke. Vi grudde oss mest til Nordkapptunnelen, som skulle være tre km ned og fire km opp og befant seg 212 muh (som et lite opp-ned-fjell). Det var åtte kalde minutter nedover og 28 varme og klamme oppover. Vi rakk butikken i Honningsvåg (den eneste?) og hamstret for resten av turen og de 17 timene med fly og venting. Campet i le for vinden på en campingplass, spiste middag og forberedte oss på de tre siste milene opp til Nordkapp. Vi hadde hørt disse skulle innebære mye oppover. Vi kunne ha lagt fra oss alt utstyret her, men følte det ville vært juks siden vi har klart å sykle med dem i allerede 290 mil. Terje hadde egentlig losset av sykkelen, men kunne ikke være noe dårligere enn oss og slang på veskene igjen.

Været var fortsatt fint og vi startet i kortbukser og lett jakke. Etter et par minutter kjente vi de første dråpene og været ble bare verre og verre og endte til slutt med tykk tåke, striregn og vind. Og joda, det stemte at det var mye oppover. Vi holdt på å miste litt motivasjon da motvinden bremset oss i nedoverbakkene og Terje ropte "ikke se oppover" før de lengste bakkene. Etter hvert gikk det derimot fint, for vi kunne ikke engang se hverandre i tåka. Det krydde av turistbusser og pga dårlig sikt og sterk vind, måtte vi stoppe inntil siden hver gang vi hørte en motor for ikke å bli blåst overende. Vi merket at de nesten ikke kunne se oss, for de bremset ikke før de var like bak oss. Med pauser og skifting brukte vi nesten tre timer på de skarve tre milene, og det sier vel sitt. Hadde ingen peiling på hvor langt vi var kommet, men da vi endelig så 500m-skiltet, skjønte vi at vi ikke kunne være langt unna. Da skal vi si dere at det var fantastisk å komme frem!! NORDKAPP yeey! Det var full jubel og dans da vi kunne parkere Eddie og Manfred og si oss ferdige med sykkeleventyret 2010! Vi skjønte det nesten ikke selv. Kineserne snudde seg da vi hylte og skrek av glede, og flere gratulerte oss. Det var lite fristende å gå ut i været igjen, men måtte jo ha bildet av globusen som bevis. Midnattsolutsikt ble det derimot ikke, men vi var gla læl. Fikk knipset noen bilder med syklene på platået, før vi spratt champisen. Terje spanderte og var med på feiringen! Begge merket sprudleglassene og hadde det flott. Var underbart å kunne sette seg inn på en tørr buss tilbake til campingen.

HJEM
Sånn endte nesten sykkeleventyret, men ikke før vi rakk å oppleve en aldri så liten storm. Teltet klorte seg fast til bakken, og som Line beskrev det, det var som om en kjempe sto og spilte trekkspill med det. På do fant vi et druknet par som prøvde å redde sammen restene av sitt knekte telt før de gikk og sov i bilen og morgenen etter sto ikke sykkelen til Terje der han hadde parkert den. Litt av en natt. Vi klarte å holde oss selv og tingene noenlunde tørre takket være det flotte teltet og plassering av alt annet inne på campingkjøkkenet, men morgenen etter var vi likevel klare for å reise herfra. Vi pakket sammen syklene i pappesker på Honningsvåg flyplass (hvor de var utrolig hyggelige) og spiste en deilig middag i byen (tusen hjertelig takk, mormoren til Line). Tilbake på flyplassen (vi var fremdeles de eneste to pasasjerene sammen med de to security-vaktene, innsjekkingsmannen og facebook-damen som bestilte taxi for oss) fikk vi vite at tåken var så tjukk at flyet ikke kunne lande og at vi dessverre måtte sove på en suite i natt, få mat, taxi og alt vi skulle trenge, ta et annet fly i morgen tidlig og komme hjem fem timer før planlagt (samme taximann som tidligere, kun to taxier i Honningsvåg på søndager). Det gikk helt fint for oss. Vi hoppet i sengen med det rene sengetøyet og dusjet med hvite håndklær. Snakk om luksus!

Sykkelturen har vært enestående, vi har kommet oss gjennom mange lange mil, hardt vær og litt småkrangling og opplevd fantastisk natur, store små gleder og minner vi vil ha for resten av livet! Det har rett og slett vært HEILT SJUKT !!

Takk for oss! Klem fra Line, Iselin, Manfred og Eddie =)